Dette er en bloggpost som forteller litt om det å ha vært så syk at kroppen ikke har fungert i det hele tatt. Og om hvordan kroppen, når man endelig klarer å finne en god balanse mellom sykdom, kosthold og stress, blir så frisk at selv et barn kan bli til. Drømmer og perspektiver kan endres, helsa kan bli bedre - livet kan snu!

Er du gravid eller?
Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har spøkt med å være gravid når magen var oppblåst, bulte rett ut og det så ut som jeg var 4 måneder på vei. Jeg har gjort narr av magen min, gått med store kjoler for å skule den og skammet meg over kulen som vokste frem etter måltider. Men denne gangen er det ikke luft og vann som fyller magen, men en liten skapning!

Starter på bunn
For å skrive dette innlegget må jeg starte med å fortell litt om hvor dårlig jeg faktisk har vært. Jeg har Crohns sykdom og irritabel tarm, og har i en periode også hatt akutt binyrebarkssvikt. Jeg har vært syk siden jeg var liten og ble operert for en cyste i magen dag jeg var 9 år. Med andre ord har jeg vært mye inn og ut av sykehus. I årene da Crohns herjet som verst gikk jeg på medisiner som Prednisolon, Entocort, Metotrexate og til slutt Humira. Og vekten min har vært alt fra god og rund, til underernært. Det er kanskje ikke så rart at jeg i svært mange av disse årene mistet menstruasjonen helt eller delvis, og at jeg tenkte at det aldri ville være mulig for min kropp å bære frem et barn?

Å levet i nuet eller drømme om fremtiden?
Siden jeg har vært syk fra jeg var liten av har jeg vært flink til å leve i nuet. Jeg har ikke vært en av de som drømte om å stifte familie, få barn eller å bli gammel sammen med den store kjærligheten, så langt turte jeg faktisk ikke å tenke. Jeg ble heller ekstremt flink på å fokusere på hva jeg selv ville, her og nå. Det førte meg til studier i utlandet, og frilanslivet som designer og kulturjournalist, mens jeg hele tiden prøvde å mestre sykdom på toppen av det hele. Noe uventet jeg ble jeg stormforelsket i Espen for litt over tre år siden (les historien om hvordan jeg møtte han mellom to koloskopier), og siden da har ting plutselig gått slag i salg med bryllup, hus, utgivelse av bok og nå barn! 

I løpet av disse årene har jeg gått fra å være innlagt på sykehus til å nå å være stabil uten medisiner. Rent mentalt jeg har gått fra kun å tenke her-og-nå, til å drømme om fremtiden og familie. Selvsagt er det meste takket være kjærligheten og at jeg fant mannen jeg kunne se alt dette for meg med, men jeg tror også det er takket være lavFODMAP-kostholdet og at jeg virkelig har lært meg å høre på kroppen min.

Da legen min for ett årstid siden pent hintet om at nå, som jeg var 32 år og var såpass frisk fra Crohns at jeg klarte meg uten medisiner, ja nå burde vel tide være inne for å begynne å tenke på barn? Det kom først som et lite sjokk: Skulle jeg virkelig tørre å utsette kroppen min for det? Var vi egentlig klare?

En voksende mage
Men nå sitter jeg altså her, med en liten mage som buler over buksekanten og stadig blir større. Jeg er 17 uker på vei, barnerommet begynner å ta form og vi har allerede sett den lille krabaten på ultralyd.

Det er utrolig hyggelig og samtidig fryktelig skummelt å skrive denne bloggposten, for man vet aldri hva som vil skje. Det er uvant at en stor og bulende mage er noe positivt for meg, men nå som jeg begynner å kjenne små spark og virkelig kan glede meg over et nytt familiemedlem om et halvt år klarer jeg ikke la være å smile. Og når jeg nå har valgt å dele mine magehistorier med dere både gjennom boka LavFODMAP – Magevennlig mat og denne bloggen, ja så hører denne historien også med.

Mer om hvordan det er å være gravid med IBS og IBD, og hvordan man kan kombinere lavFODMAP med graviditet, vil komme her på bloggen fremover. Jeg håper dere vil krysse fingrene for at alt går bra med svangerskapet og at dette innlegget kanskje gir litt håp til noen som er helt på bunn og ikke klare å se for se en fremtid akkurat nå. Drømmer og perspektiver kan endres, helsa kan bli bedre - ting kan snu!

//Julia