Personer med mage og tarmsykdommer har i mange år slitt med det negative stempelet om at ”det sitter bare i hode”. Heldigvis har nyere forskning snudd opp ned på dette bildet, og nå er det flere og flere som spør om ikke problemet heller kan starte i magen og ende opp som depresjoner, angst osv. Allikevel – jeg ser andre bloggere som bruker skremsel-taktikk for å få likerklikk, folk som vil konkurrer i å ha det verst og i hvem som tåler minst mat…  Da lurer jeg på - hvor går grensene mellom hva som sitter i hodet og hva som sitter i magen?

Jeg har valgt å dele opp denne bloggposten i flere innlegg rett og slett fordi jeg føler jeg har en hel del på hjertet om temaet. Først ut er dette innlegget hvor jeg forteller litt om det å spille på frykt og helseangst. Deretter vil jeg publisere et innlegg senere denne uken om matangst og ortoreksi – altså en usunn besettelse av å spise sunn mat. Og hvem vet, kanskje blir det flere innlegg også?

Husk på at jeg som skriver dette innlegget også ”bare er en blogger” og at dette kun er mine personlige meninger. Jeg er verken lege eller ernæringsfysiolog, men har slitt med både Crohns sykdom, irritabel tarm og andre helseplager i mange år.

Skal man bygge opp under det negative eller fokuser på det positive?
Et av mine mål som blogger og forfatter har vært å snu det negative fokuset på mage- og tarmlidelser vekk fra å være skambelagt, useriøst og flaut. Dette har jeg prøvd, etter beste evne, å gjøre ved å skrive saklige innlegg på bloggen, dele hendelser fra livet mitt, og samtidig hele tiden oppfordre leserne til å benytte seg av det offentlige helsevesenet. For meg er det viktig å snu de negative opplevelsene til å bli positive, vise at man til tross diverse sykdommer og matutfordringer kan leve et godt og magevennlig liv.

Men noen ganger blir jeg litt redd for hvor stor påvirkningskraft jeg og andre bloggere kan ha, når det gjelder å spre informasjon om helse og kosthold. Når jeg ser overskrifter hos andre bloggere som krisemaksimerer og dramatisere små (og store) problemer, blir jeg sint, frustrert og skuffa over det jeg mener er med på å bygg opp under helseangst.

Krisemaksimering
For å gi dere et eksempel: En annen blogger, som også har Crohns, skrev nylig et innlegg med overskriften ” DU KAN VÆRE RAMMET AV B12-MANGEL!”. Det er jo i og for seg riktig; mange med langvarige mage- og tarmplager kan slite med næringsopptak fra tarmen, og dermed utvikle mangler på viktige vitaminer og mineraler. Selv får jeg B12-sprøyte satt hver 3 måned, og er særlig nøye med dette nå under graviditeten.

Jeg synes det er flott at vi får fokus på dette, men er det virkelig nødvendig med store bokstaver og dramatisk overskrift? Personlig tenker jeg at dette bare handler om å dra folk inn på bloggen, og at noen velger å gjøre det ved å spille på frykt. Frykt for alt som kan være galt , frykt for at du ikke blir fulgt opp godt nok av legen din, frykt for at du bare blir verre.

Vi er vant med å se denne type overskrifter fra tabloide aviser, men da får du ofte godt med informasjon, også fra fagfolk, når du først leser saken.  På denne bloggen derimot er det svært lite informasjon du får ut av innlegget, tvert i mot blir man sittende igjen litt mer engstelig – for hva er egentlig B12-mangel?

Og har du først fått et snev avfrykti deg for at dette kan gjelde deg – ja da er turen til google ganske kort, og der finner du fort alle skrekkhistoriene på hvordan B12-mangel kan føre til anemi, som igjen er karakterisert ved lav blodprosent, tegn til nerveskader og eventuelt psykiatrisk sykdom.

Ikke ta oss bloggere så seriøst
Med andre ord, en overskrift som bare er ute etter å skape frykt og forvirring mener jeg, er med på å forsterke angsten til de som allerede er dårlige. Det bidrar verken til bedring eller fornuftig informasjon. Og dette med B12-mangel var kun et eksempel, andre bloggere går så langt som å advare mot å dra til legen eller oppsøke helsepersonell… Det synes jeg er skremmende! Så ironisk nok håper jeg faktisk at flere av dere som leser min, og andre helseblogger, har vett nok til å ikke ta oss bloggere så seriøst, men heller oppsøke fagpersonell om dere er i tvil om noe
 
Hva er egentlig B12-mangel?
Så for å rydde litt opp i dette med B12-mangel: de aller færreste av oss har B12-mangel, og går du til legen og spør om dette får du raskt vite om du har en mangel eller ikke.

Det er vanlig at fastlegen og spesialister sjekker det ved en enkel blodprøve når du allerede har en mage- og tarm diagnose, eller viser symptomer som slapphet, utmattelse og nedsatt blodprosent. Og det hele løses ganske udramatisk med et lite sprøytestikk i rompa med jevne mellomrom. Det tar ca. 1-2 minutter, banker og presser litt i fettlaget, og så er det overstått. Verre er det ikke, og en sprøyte hver tredje måned endrer ikke livet ditt dramatisk.

Du kan også øke inntaket av B12 gjennom å spise mer kjøtt, fisk, sjømat, egg og melkeprodukter (med eller uten laktose), men om du har B12-mangel hjelper sprøyta deg raskt og effektiv.

Å skremme gjennom dramatiske hendelser
Jeg har selv hatt dramatiske hendelser i livet mitt og vet hvordan det er å kjøre i sykebil med både blodig oppkast og avføring. Og jeg vet at det ikke er gøy og at det kan oppleves veldig dramatisk både for deg og de pårørende.

For meg, og dette har jeg tenkt ganske mye på, er det viktig å ikke skremme dere som leser bloggen min til å tro at dette er noe som skjer ofte, noe som kan skje hvem som helst eller at man kan dø bare man får litt vondt i magen. For sånn er det ikke. Jeg har heller ikke noe behov for å beskrive hva jeg ser i toalettet i detalj, konkurrere om hvem som har det verst eller hvem som har hatt de sterkeste smertene.

Å bli så alvorlig syk at det er livsfarlig tar som regel lang tid og hele poenget med å være under utredning og behandling hos spesialisthelsetjenesten er nettopp å forhindre at man skal få tilbakefall eller oppbluss av sykdommer som Crohns og Ulcerøs Kolitt. Ja, det er mange grunner til å være fortvilet, og ja – det er forståelig at man har behov for å dele tankene og følelsene som oppstår i kjølvannet av alvorlig sykdom. Men hvor går grensene egentlig mellom hva som er riktig å dele med leserne, og hva som bare vil gjør dem mer redde?

Når internett blir et oppslagsverk i ”worst case scenario”
Jeg har ikke noe fasittsvar på dette, og skal heller ikke påberope meg å vite bedre enn andre. Personlig er det min mening at man må tenke litt over hva man skriver og hvem man skriver til, særlig om du gjør det på internett. Husk også på at ikke alle ser hele bloggen din i sammenheng, men kun leser et enkelt innlegg, da er det viktig at konteksten til det du skriver også kommer tydelig frem.  La oss ikke gjøre nettet til et oppslagsverk i ”worst case scenario”, men heller hjelpe til å dele oppturene og de gode dagene.

// Julia