I skrivende stund sitter jeg ved kjøkkenbordet med en kopp te og Dagsrevyen i bakgrunnen. Jeg er stuptrøtt etter en urolig natt til i dag, har vått hår etter babysvømming og størknet babygrøt på armen. Kort sagt: livet har blitt snudd ganske kraftig opp-ned det siste halve året!

For bare ett år siden hadde magen min så vidt begynt å syntes og jeg var endelig over den verste kvalmen. Heldigvis så holdt den gode helsa seg gjennom hele svangerskapet, og jo nærmere jeg kom fødsel, jo mer fikk jeg gjort: en tripp trapp stol ble pusset opp, barnerommet gjort klart, middager ble laget og fryst ned i porsjonstørrelser, i klesskapet var det tellekanter og skrivebordet var strøkent.  Så kom Vetle til verden og livet har seilet av sted i en lykkerus. Vi koser oss så mye sammen, ser alle de små utviklingsskrittene han tar fra dag til dag og hvordan han går fra å være en liten baby til alt å ha blitt en bestemt liten gutt. 

Dagene bare flyr av gåre i mammaperm og Vetle har allerede rukket å blir et halvt år gammel. Å være i mammaperm er noe av det fineste jeg har gjort i livet mitt, men det er heller ikke til å skjule at det også er ganske så slitsomt. Tellekantene i klesskapet er for lengst blitt til en haug med klær – skitne og rene om hverandre, den nymalte tripp trapp stolen blir jevnlig skrubbet ned for grøt og matrester, og maten i fryseren er for lengst spist opp.

Formen min har holdt seg bra, selv om jeg går med frykten i meg for at Crohns skal blomstre opp igjen. Nå begynner jeg virkelig å kjenne på mangel på søvn, mangel på flere vitaminer og en mage som reagerer mer og mer på selv de minste FODMAP-utskeielsene. Jeg er utrolig stolt over alt som har skjedd det siste halve året, samtidig som jeg – som elsker å skrive, eksperimentere på kjøkkenet og dele både tanker og oppskrifter – føler meg frustrert over alt jeg ikke rekker.  Alle de gode intensjonene mine om alt jeg skulle få til og alle blogginnleggene jeg skulle skrive blir mer og mer uoppnåelige.

Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har tenkt ”i kveld, når Vetle sover, da skal jeg skrive et blogginnlegg”.  Jeg har allerede planlagt de i hodet: ett innlegg om hvordan vi pusser opp kjøkkenet, ett om at det er 10 år siden jeg fikk diagnosen Crohns, ett om hvor fortvilet det har vært å finne ut om jeg skulle fortsette med amming eller avslutte det, ett om babymat og ikke minst ett om mine tanker rundt noen kilo for mye eller for lite… Men når kvelden kommer og jeg sitter i mørket på soverommet, synger nattasanger og legger hode ned på puta ved siden av lille Vetle, ja da er det lett å sovne selv. Og om jeg faktisk klarer å holde meg våken – så er det fortsatt som en stor lodott har tatt over hjernen min. Det er helt blankt. 

Jeg elsker dagene hjemme, selv om det fort blir hektisk med både aktiviteter, trilleturer, øve på å krabbe, leke, mating, legging og matlagning. Derfor er det ikke snakk om tid til å gjøre noe annet på dagtid. Men jeg skal prøve å holde meg opp litt lenger om kveldene for å få skrevet alt jeg har på hjertet, både fordi jeg trenger å få ting ut av hodet og ned på det digitale papiret - men også fordi dette er tanker og ting jeg tror andre kan ha nytte av å lese. Livet er ikke bare et glansbildet, og selv om det er lett å dele bare gode og bildevennlig ting på denne bloggen, så er målet mitt å kunne dele mine opplevelser også når jeg er utmattet, har det kjipt eller er dårlig. Så det kommer!

Men mens dere venter tålmodig på noe vettugt fra meg – så sjekk My story på Instagram (søk opp Magevennlig mat), der deler jeg litt glimt fra hverdagen!

Håper du har det bra!

//Julia