I dag tar jeg mot til meg for å skrive det jeg har hintet om til dere det siste halve året, men aldri sagt rett ut. Da jeg startet denne bloggen ønsket jeg mer åpenhet og at det skulle bli mindre flaut å snakke om mageplager. Men lite visste jeg om at det var noe annet som var enda mer tabubelagt å snakke om: NAV og penger!

Hva er mye jobb?
I dag har jeg en rolig hjemme dag. Det har rett og slett vært veldig mye jobb og stress den siste perioden. Det er selvsagt ikke bra for min helse, men jeg har ikke noe valg:  for først gang på mange år står jeg helt uten arbeidsavklaringspenger eller sykepengerettigheter å støtte meg til. For jeg, som så mange andre, har dessverre mistet den muligheten takket være vår (bedritne) regjering.  

I de siste månedene har jeg derfor jobbet mye. Men hva er mye? Da jeg satte meg ned med timelisten for forrige måned var jeg helt sikker på at jeg hadde jobbet over 100% prosent. Det føltes i hvert fall som om kroppen hadde jobbet overtid en hel måned, som om hodet var helt oppbrukt av ideer og tanker og som om jeg virkelig hadde lagt hele meg i arbeidet. Men sannheten om de timene? Jeg hadde i underkant av 70 fakturerbare timer i april. Det vil si ca. 45% av et normalt arbeidsforhold. Og da har jeg virkelig pushet strikken min alt jeg kan denne måneden. Det har vært en god og «frisk» måned. Andre måneder er langt i fra så bra.  

Hell i Uhell/ Uhell i hell
Jeg har aldri gitt opp selv om jeg ble syk. Da jeg fikk diagnosen Crohns for 12 år siden ønsket NAV å uføretrygde meg med en gang. Jeg hadde da nylig mottatt bachelorgraden i industridesign – med A i snitt og hadde flere internship-plasser i designbyråer å velge mellom. Det var ikke et vanskelig valg akkurat.

Selv om jeg har vært syk store deler av de siste 12 årene har jeg allikevel ikke lagt meg ned og gitt opp. Jeg har videreutdannet meg innen kulturjournalistikk ved siden av deltidsjobb og sykdom. Jeg har aktivt tilegnet meg informasjon og kunnskap om sosial medier og om innholdsproduksjon. Jeg har lært meg å fotografere og lage videoer. Dette gjør at min kompetanse i dag både er mer ettertraktet og betaler bedre enn før jeg ble syk. Men det, akkurat det, synes NAV er ugreit.

NAV har avslått min søknad på Ung ufør, til tross for at de har vedtatt at jeg har en varig nedsatt arbeidsevne. Problemet slik de ser det er at jeg har økt i gradene og dermed ikke har så mye nedsatt arbeidsinntekt som det de krever. At jeg kun jobber 40% er for dem revnene likegyldig når jeg ikke har tapt mer økonomisk enn jeg har. Nettopp fordi jeg faktisk aktivt har gjort alt jeg kan for å holde meg i arbeid og utvikle meg.

Klage på klage
Vi, jeg og advokaten min, har nå klaget. Og vi har klaget igjen. Det vi kan klage på er at NAV sine beregninger er feil. At jeg faktisk tjente mer før jeg ble syk enn de har regnet seg frem til – og at jeg har tjent mindre det siste året enn de sier.

Men det som føles virkelig vanskelig er at jeg ikke kan klage på det jeg egentlig vil:

Jeg vil klage på at NAV straffer meg for å jobbe. De straffer meg for at jeg har gjort, og fortsatt prøver å gjøre, en arbeidsinnsats og få betalt det jeg fortjener og er verdt for det. At NAV (som jo også har støttet videreutdannelsen min) nå slår det hele tilbake på meg og sier at jeg ikke fortjener noen økonomisk sikkerhet til min helse når jeg jobber 40%. Det vil jeg klage på. Det er ikke greit.

Men det er politisk. Ingen vist i å klage til NAV på at reglene bør endres. Det er ikke opp til dem. De forholder seg til tall, selv om de faktisk har klart å surre de til også.

Både stolthet og skam
I april hadde jeg det jeg selv kaller en bra måned der jeg har jobbet rundt 70 arbeidstimer. Det er timer jeg er utrolig stolt av. Det er timer jeg elsker å jobbe, liker å gi av meg selv, liker å få til ting. Timer som gjør meg godt og timer som jeg er glad jeg kan fakturer høyt, fordi utdannelsen min og kunnskapen min gjør meg verdt det.

Men det føles samtidig skikkelig merkelig å jobbe det som for meg virker som fulltid og vel så det, men som på papiret er så lite. Det føles merkelig at det som er 100% for friske personer er helt uoppnåelig for meg. Jeg som alltid har hatt så store ambisjoner, som ønsker å jobbe, ønsker å vise hva jeg er god for og prestere.

Og det føles helt merkelig og uforståelig at jeg nå kjemper for en uføregrad, men straffes for å ha kjempet med nebb og klør for å holde meg i arbeid. Det føles som om NAV sier at jeg som syk ikke er verdt en høy timeslønn.

Det kan virke som om politikerne ser på oss syke som en av- og på-knapp: Enten kan du jobbe 100% eller så er du 100% syk. Et system, alla AAP der det handler om timene man jobber eller er syk, og får utbetalt deretter, er slik jeg ser det den dessidert beste løsningen for veldig mange kronisk syke. Men det har regjeringen bestemt at skal kuttes hardt ned på. I stedet prøver de å skvise oss inn i et ufør-system der vi ikke passer. Men kanskje er det nettopp med vilje? Da blir det så mye letter å gi avslag.

Jeg kjemper for en uføregrad jeg ikke vil ha, men trenger. 

 //Julia