Innlegget inneholder reklame gjennom annonselenker til ARK

Etter å ha lest boken Untamed av Glennon Doyle har en liten brann tatt plass i meg, som jeg nå vil dele.

Som tittelen sier er dette en bok som hyller det utemmede i mennesket, rettere sagt i kvinner. Vi vokser opp med å høre at vi som jenter må være litt stillere, ikke ha så sterke meninger, ta litt mindre plass.
Den underliggende beskjeden: Du må endre deg for å tilfredstille andre.

For meg traff dette rett i hjerte.

Allerede som liten hadde jeg store drømmer. Jeg ville bli designer og jeg ville være med å påvirke samfunnet vi lever i. De rundt meg klødde seg i hodet og mente at jeg kanskje heller burde sikte litt lavere. “Hva med å bli kokk? Det er kreativt!”.

Jeg gikk Tegning, form og farge og fikk beskjed av læreren at jeg ikke tegnet billedskjønt nok til å velge et kreativt yrke. “Kreativitet handler om idéer og tanker” svarte jeg og kjente trasset vokse i meg. Jeg pakket kofferten og reiste til Danmark, deretter Italia for å studere design.

Under studiene startet jeg en designblogg som raskt vokste seg stor og med lesere fra hele verden. Jeg ble omtalt som en av designverdens mest influensrike og dro til London for å delta på round table discussions om design for Sony. Men som junior designer hadde jeg også en arbeidsgiver som mente at designere ikke skulle mene så mye. “Du har altfor mange sterke meninger og du sier de altfor høyt”.

Jeg fikk valget mellom jobben og bloggen. Dessverre valgte jeg å legge ned bloggen. For å passe inn i boksen. Ikke skille meg ut. Ikke ta plass.

“Hva skal til for at jeg får lov til å mene noe?” undret jeg og tok utdannelse i kulturjournalistikk. “Om jeg er utdannet til å mene noe, må det da være lov å stikke hodet frem?” Men så kom livet og helsa som et kaldt klaps i ansiktet. “Hva nå? Kan jeg som har hull i CV’n og en kronisk sykdom i bagasjen mene noe? Være noen?”

Var løpet kjørt? NAV oppfordret meg til å ta i mot en uføretrygd før jeg var fylt 25 år. “Om ikke jeg må tilpasse meg alle andre, men omgivelsene kan tilpasse seg meg, så vet jeg at jeg kan jobbe. Bidra. Påvirke.” tenkte jeg og nektet.

Nå har jeg vært i arbeidslivet mer enn 20 år siden da, men hadde jeg ikke vært så utemmet, så sta og “egoistisk” hadde jeg nok for lengst gitt opp å kjempe for meg selv.

Allikevel kjenner meg så utrolig godt igjen i kvinnen Doyle beskrive i sine bøker. Hun som på både kaller seg feminist og brenner inne med drømmer og behov. Som hjelper andre frem i stedet for å ta plass selv. Er den omsorgsfulle moren som blir utslitt. Lar seg bli forbigått både på hjemmebane og jobb, fordi vi er indoktrinert til å tro at det er galt at kvinner setter seg selv først.

Allerede helt i starten av Bibelen møter vi kvinnens synd, når Eva velger å spise eple. Det er på tide å snu tankegangen:



// Julia