Selfie i badhette!
Jeg nærmer meg 32 års dagen min med blandede følelser. Heldigvis er jeg ikke alvorlig syk nå, jeg har et fint hus, en mann og en tilværelse som jeg elsker. Magen holder seg stabil takket være lavFODMAP og jeg er medisinfri. Jeg skal gi ut kokebok og jobber med designprosjekter jeg jubler over. Men – en annen side av saken er også at jeg ikke er frisk. Ikke så frisk som jeg skulle ønske jeg var, eller så frisk som normalen er.
Møkkakropp
De siste årene har vært tunge og for litt over to år siden var jeg innlagt med store blødninger fra tarmen. Etter det begynte jeg på immundempende medisiner og var mer eller mindre konstant syk med en eller annen form for infeksjon (men magen ble i hvert fall bedre). Så fikk jeg også diagnosen kronisk bihulebetennelse og måtte dermed slutte på medisinene som bare gjorde betennelsen verre. Heldigvis har lavFODMAP dietten holdt magen i sjakk, selv uten medisiner. Så var det å vente på operasjon mens hodet dundret og feberen steg. I løpet av årets første fire måneder, hadde jeg fem runder med antibiotika og til slutt en operasjon i mars der nesen ble knukket opp og betennelsen fjernet.
Med andre ord: det har vært en tøff tid som jeg nå håper er over. Sakte men sikkert føler jeg at kreftene kommer tilbake, og ikke minst lysten og given etter å sette i gang prosjekter, leve livet og ta vare på kroppen min.
Tid for å trene
Jeg har aldri vært spesielt glad i å trene, men i perioder hvor jeg har vært frisk har jeg gått på både yoga og meditasjon flere ganger i uka. Jeg har også prøvd meg på diverse treningsstudioer, men blir alltid så fryktelig skuffa over meg selv og kroppen min når jeg ikke klare å henge med i timene eller prestere like bra som andre. Det er nok konkurransemennesket i meg som skrues på og glemmer at jeg må ta hensyn til betennelser og en skjør kropp. Ofte har jeg skrudd på tempo altfor mye og altfor fort – noe som ofte ender i feber og en infeksjon, eller at magen slår seg vrang.
Derfor har jeg denne gangen tatt lærdom av tidligere erfaringer og starter i det små. Det er litt flaut og si det, men samtidig er jeg også litt stolt: jeg har begynt på varmtvannstrening med pensjonistene i bygda!
Små, men realistiske mål
Det høres kanskje helt absurd ut – det er meg og et par eldre menn og damer som svømmer, jogger, går, sykler og flyter rundt i et basseng på 35 grader mens vi gjør styrkeøvelser. Alle pent antrukket i svømmedrakter og svømmehetter. Men sannheten er at jeg for første gang føler at dette er noe jeg kan klare. Dette er en myk start der jeg faktisk klarer å henge med. Og styrkeøvelsene er ikke noe å le av – man blir både sliten, stiv og støl og man kan selvsagt velge helt selv hvor hardt man tar i. Vi trener i rundt 1 time og det varme vannet gjør utrolig godt for vondter, både i ledd og i magen.
Det er selvsagt tøft å se at en 70 år gammel dame er sprekere enn meg på snart 32, men nå har hun jo også gått på svømmingen 2 dager i uken i flere tiår. Jeg svelger stoltheten min og innser at det er bedre å sette seg realistiske mål enn å hele tiden bli skuffa. For er det en ting jeg vet motiverer meg til å fortsette, så er det mestringsfølelsen over å få til noe – stort eller lite. Så jeg fortsetter å trene med de hyggelige og sporty pensjonistene i Sørumsand og håper jeg om ikke lenge vil være like sprek, eller sprekere!