Mat- og helseangst. Illustrasjon laget av meg, Julia Edin, ikoner lånt fra Veezee.
Jeg vil så gjerne kjempe en kamp for oss med irritabel tarm og si at dette sitter kun i tarmen. Men dessverre har jeg møtt på flere tilfeller som får meg i tvil. Nylig traff jeg en jente som uttalte at hun ikke tok sjansen på å spise litt av noe som hun viste at hun mest sannsynlig tålte. Det synes jeg ikke bare var en trist uttalelse, men det fikk meg også til å tenke litt over hvor grensen går: hvor mye kan vi selv bestemme at mat skal bety i livene våre?
Debatt om helse- og matangst
Dette innlegget følger opp to innlegg jeg tidligere har publisert i sommer: Når internett blir et oppslagsverk i ”worst case scenario” og ”Å være kronisk syk er ikke en konkurranse i å ha det verst”. Grunnen til at jeg velger å skrive disse innleggene er fordi jeg med bekymring ser hvor populært det er med både lavFODMAP-dietten, andre helsedietter og ikke minst det å snakke om sykdommer, diskutere i lukkede nettforumer og blogge om helseproblemer.
Ikke misforstå meg – jeg sitter ikke på min høye hest og hevder å vite bedre enn andre, men når jeg nå er en blogger og kokebokforfatter som skriver om helseutfordringer med mage- og tarmlidelser, ja da tenker jeg det er verdt å gå noen ekstra runder med seg selv over hva man ønsker å stå for og hva man ønsker å dele med sine følgere. Det er disse rundene jeg nå deler med dere gjennom disse innleggene.
I dag leste jeg en artikkel i Aftenposten der en hel barneskole nektes å ha med mat som kan inneholde fisk eller spor av fisk, av hensyn til ett barn som har alvorlig allergi. Dette får meg til å stusse litt; har vi blitt for hysteriske eller er det rett og rimelig å forvente at omverden tar hensyn til oss med allergier og intoleranser?
Skal, skal ikke spise?
Nylig møtte jeg en jente som har irritabel tarm, følger lavFODMAP-dietten, men som allikevel går med en skrekk for å bli dårlig av hver minste lille ting. Vi var på en tilstelling der hun visste at hun mest sannsynlig tålte og kunne spise en rekke matretter, men i stedet valgte hun å la være, for å helgardere seg mot dårlig mage. Og jeg skjønner henne, men samtidig blir jeg både trist og frustrert.
Irritabel tarm en sykdom som gir mye ubehag og utfordringer i hverdagen, men det er også viktig å understreke at dette ikke er en farlig sykdom. Det er ikke en betennelsessykdom som krever nøye oppfølging av sykehus, som for eksempel Ulcerøs Kolitt og Crohns. Derimot er det en sykdom som gir ubehag og mageplager, og det er nettopp dette ubehaget som lavFODMAP kostholdet kan redusere. For irritabel tarm er en tilstand i tarmen, men som allikevel kan vippe over til å bli til angst eller depresjon.
Men som ”forkjemper” for lavFODMAP blir jeg med ett litt bekymret når jeg møter jenter som henne. Hun har et godt innblikk i hva lavFODMAP dietten går ut på og har sikkert satt seg mer inn i dette en de fleste. Når hun da vet at hun mest sannsynlig tåler å spise noe, men allikevel ikke tørr – hva er det da som stopper henne? Er det hodet eller er det tarmen?
Ortorexi
Har du hørt om ortorexi før? Det er betegnelsen på en usunn besettelse av å spise sunn mat. Du kan lese mer om dette ortorexi her, men for å forklare det i grove trekk så er ikke en person med ortorexi opptatt av å gå ned i vekt, se bra ut eller telle kalorier, men heller opptatt av kvaliteten på maten. De er kresne på hva de spiser og de unngår å spise enkelte matvarer eller matvaregrupper de mener er skadelige for helsen.
Her føler jeg meg virkelig truffet, for er det noe vi gjør med lavFODMAP dietten så er det jo å unngå, eller iallfall erstatte, matvarer vi ikke tåler. Som blogger og kokebokforfatter er dette noe jeg oppfordrer til, men jeg er samtidig opptatt av å spesifisere at det heter lavFODMAP og ikke nullFODMAP, og at dette skal være en kortvarig diett der man etter hvert faser over til et kosthold som passer for deg og din helse.
Og når man først har fått gått igjennom et løp med en streng lavFODMAP-fase er jo hele poenget at man skal kunne finne ut hva man tåler og hva man ikke tåler, slik at man i fremtiden kan tørre å ta sjansen på å spise litt av noe, ikke la seg holde seg hjemme av frykt for å bli dårlig. Da skal man kunne nyte livet og finne en balanse som gjør at man kan spise mye av ting man tåler godt, men også at ting man tåler dårligere.
Poenget med en lavFODMAP diett, er i alle fall for meg, at man skal få livskvaliteten tilbake – ikke bli så besatt at man bytter ut en sykdom med en annen.
Det motsatte av matangst = matglede?
Jeg har kommet til den konklusjonen at det er viktig for meg å kunne bidra positivttil andre menneskers liv gjennom det jeg skriver på denne bloggen og oppskriftene jeg deler. Allikevel tror jeg det er både sunt og nødvendig med debatter om slike temaer som dette fra tid til annen.
Og helt ærlig så befinner jeg meg i en merkelig rolle, der jeg ikke helt er sikker på hva jeg selv synes; kan jeg som helse- og matblogger være med på å gjøre vondt verre for folk som sliter med mat- og helseangst? Eller kan jeg gjennom det jeg deler her faktisk være med på å gjøre det bedre?
Jeg håper jeg kan gi mine lesere inspirasjon og motivasjon til å forbedre livene sine gjennom kosthold og ved å oppfordre dere til å få hjelp av helsetjenesten dersom dere har behov for dette. Er dere usikre, redde eller bekymret? Ikke hør på oss bloggere eller informasjon dere finner på internett, men oppsøk fastlegen eller spesialisthelsetjenesten som kan gi deg korrekte svar på en betryggende måte.
Er du enig eller uenig i det jeg skriver? Legg gjerne igjen en kommentar i feltet under (du kan være anonym, men jeg setter stor pris på om du legger igjen et navn).
Ps. Husk at dette innlegget ikke er skrevet av lege eller ernærings fysiolog, men er basert på mine egen erfaringer etter mange års sykdom med både Morbus Crohns, irritabel tarm og nå også som gravid.
//Julia