Dette er et innlegg om et keisersnitt på overtid, om maks uflaks og om hvor frustrerende det er å vente på helsehjelp!
Dette innlegget skulle jeg egentlig ikke ha skrevet, for akkurat nå skulle jeg vært på sykehuset med et nyfødt barn. I stedet sitter jeg hjemme med en kul-rund mage, en verkende rygg, kraftige kynnere og en stadig mer utålmodig sjel. Og det er på mange måter følelser jeg kjenner godt igjen: å vente på helsehjelp, vente på saksbehandlinger hos NAV eller generelt å vente på at noe skal bli gjort, er noe av det mest frustrerende jeg vet om!
Avlyst i siste liten
Det er mandag kveld og jeg har akkurat skrubbet hele kroppen med HibiSkrubb som skal desinfisere meg før keisersnitt. Jeg har lagt på rent sengetøy på senga, pakket klar fødselsbaggen, og både jeg og Espen har lagt oss tidlig i et forsøk på å roe nervene og få oss litt søvn. Tirsdag morgen har vi nemlig tid for keisersnitt og gleder oss til å møte vår lille sønn. Men kl. 21.30 ringer telefonen og det er Ahus som kan fortelle at de har hatt en lekkasje i operasjonssalen og at alle planlagte keisersnitt er avlyst. – Avlyst? sier jeg, - Barnet skal jo ut! Men damen som ringte hadde ikke noe mer informasjon å gi, hun hadde bare blitt bedt om å ringe rundt til de berørte.
Det ble en rar natt, med urolig søvn og mange tanker om ”hva nå?” samtidig som jeg selvsagt var både skuffa og frustrert. Tirsdag morgen ringer jeg fødeavdelingen, som heldigvis både beklager situasjonen på det sterkeste, gir meg ny tid for keisersnittet og forsikrer meg om at ingenting er avlyst – bare utsatt litt. Og skulle det skje noe i mellomtiden, så er det bare å komme.
Så nå sitter vi altså her. Espen har tatt ut fridager for å være med på fødselen og for å hjelpe meg i etterkant. Nå går fridagene til å vente. Jeg er rett og slett for sliten til å gjøre noe som helst, så nå blir det avslapping i sofaen, varme dusjer for å lindre vondter og samtidig prøve å ikke bli for nervøs for all forandringen vi snart skal møte.
Helse-ventetid
Men ventetiden virker så uendelig lang. Det gjør det av en eller annen grunn alltid når det er snakk om helse. Egentlig tenker jeg at det nesten burde være et eget ord for ventetid forbundet med helse, for man blir så fort både frustrert, bekymret og bygger opp engstelser på en helt egen måte, når man må vente på noe som har med sin egen helse å gjøre.
Har du fastet før en operasjon, måttet bruke tømningsmiddel før en undersøkelse eller bare stått på venteliste for å få hjelp? Følelsen er frustrerende og kan ta motet fra en hver. Da jeg for snart tre år siden ventet på å få begynne på nye medisiner mot Crohns virket ventetiden uendelig lang, og håpet om at medisinen skulle bli en vidunderkur vokste for hver dag. Dessverre ble jeg ganske skuffet da det både ble en tøff start på medisineringen og da jeg etter et år måtte slutte grunnet bivirkninger. Da jeg for i fjor måtte vente på tid for å operere bihulene var dette kun noe jeg gruet meg til, men selvfølgelig med et lite lyspunkt i at dette måtte gjøres for å fjerne betennelser og for å bli bedre.
Ventetid med skrekkblandet fryd
Denne gangen er ventingen dobbelt opp med følelser: jeg venter på noe jeg gruer meg til, nemlig selve keisersnittet og smerten som hører med, men samtidig gleder jeg meg utrolig mye til å få et nytt familiemedlem, få startet vår nye hverdag sammen og bli kjent med det lille barnet jeg har båret inn i meg, og ventet på, de siste 9 månedene.
Så nå får jeg bare smøre meg med tålmodighet, fortsette å vente litt til (jeg vil ikke røpe datoen for dere) og håpe at lege-streiken ved sykehusene ikke vil føre til enda mer venting.
//Julia