Dette er et innlegg om et keisersnitt på overtid, om maks uflaks og om hvor frustrerende det er å vente på helsehjelp!
Dette innlegget skulle jeg egentlig ikke ha skrevet, for akkurat nå skulle jeg vært på sykehuset med et nyfødt barn. I stedet sitter jeg hjemme med en kul-rund mage, en verkende rygg, kraftige kynnere og en stadig mer utålmodig sjel. Og det er på mange måter følelser jeg kjenner godt igjen: å vente på helsehjelp, vente på saksbehandlinger hos NAV eller generelt å vente på at noe skal bli gjort, er noe av det mest frustrerende jeg vet om!
Avlyst i siste liten
Det er mandag kveld og jeg har akkurat skrubbet hele kroppen med HibiSkrubb som skal desinfisere meg før keisersnitt. Jeg har lagt på rent sengetøy på senga, pakket klar fødselsbaggen, og både jeg og Espen har lagt oss tidlig i et forsøk på å roe nervene og få oss litt søvn. Tirsdag morgen har vi nemlig tid for keisersnitt og gleder oss til å møte vår lille sønn. Men kl. 21.30 ringer telefonen og det er Ahus som kan fortelle at de har hatt en lekkasje i operasjonssalen og at alle planlagte keisersnitt er avlyst. – Avlyst? sier jeg, - Barnet skal jo ut! Men damen som ringte hadde ikke noe mer informasjon å gi, hun hadde bare blitt bedt om å ringe rundt til de berørte.
Det ble en rar natt, med urolig søvn og mange tanker om ”hva nå?” samtidig som jeg selvsagt var både skuffa og frustrert. Tirsdag morgen ringer jeg fødeavdelingen, som heldigvis både beklager situasjonen på det sterkeste, gir meg ny tid for keisersnittet og forsikrer meg om at ingenting er avlyst – bare utsatt litt. Og skulle det skje noe i mellomtiden, så er det bare å komme.