Det har vært stille fra meg den siste uken, og de som leser bloggen fast vet trolig hvorfor: For 10 dager siden kom Vetle til verden og ventingen var endelig over. Den første uka som nybakt mor har vært en berg og dalbane av følelser, og her får dere et ærlig innblikk i utfordringer med både baby, keisersnitt, pupper og mage.

Enda mer venting!
Som jeg skrev i forrige innlegg, om den frustrerende ventetiden før fødselen, så hadde vi originalt tid for keisersnitt tirsdag den 6. september. Men kvelden før hadde det vært en lekkasje av formalin på operasjonsalene på Ahus, og dermed ble datoen flyttet til torsdag 8. september. Torsdag trappet vi opp kl. 07.30, og fikk raskt beskjed om at vi kun var to par som skulle ha keisersnitt denne dagen og at vi dermed kunne forvente at det skulle gå fort. Det gjorde det ikke – grunnet diverse ulykker og hasteoperasjoner ble det en lang dag med mye venting, før vi endelig ble rullet inn på operasjonssalen nærmere halv syv på kveden.

Ute på 1-2-3
I det øyeblikket vi rullet inn på operasjonsalen var det tusen tanker, redsler og gleder som raste gjennom meg, men heldigvis var teamet av sykepleiere, anestesileger, kirurger og jordmødre utrolig hyggelige. Stemningen på operasjonsalen var betryggende og munter, og fra de satte spinalbedøvelsen (som jeg nesten ikke kjente noe til) til vår friske, fine gutt var ute, tok det ca. 5-10 minutter. Klassisk nok startet han livet sitt med å tisse rett på kirurgen, før han ble brakt opp forbi forhenget til meg og Espen. 3525 gram, 50 cm lang og verdens søteste!

Å amme eller ikke amme?
Før fødselen var jeg 100% innstilt på at jeg skulle få til ammingen, både for å bygge opp hans immunforsvar og fordi det kanskje kan holde min Crohns i sjakk fra å blomstre opp igjen. Allerede på observasjonsposten ble han lagt til brystet og tok et kraftig sugetak. Teknikken var det ingenting å si på, og han fikk fint i seg de edle dråpene med råmelk. Jeg pustet lettet ut og tenkte at dette gikk da lettere enn forventet.

Men etter et par dager på barselhotellet fant vi ut at han hadde rast ned over 10% i vekt og hadde lavt blodsukker. Vi ble nødt til å gi han NAN. Den dagen var jeg så sliten og hadde så vondt i operasjonssåret, at da dette kom på toppen av det hele føltes det ut som om verden min raste. Hvordan hadde jeg ikke sett det? Hvorfor startet ikke melkeproduksjonen min fortere? Var jeg allerede en dårlig mor? Det ble en lang natt med NAN-intervaller, gråting (like mye jeg som han) og pumping hver tredje time for å stimulere puppene – men ingenting kom.

Dagen etter dro vi hjem fra Ahus, men beskjed om å kjøpe inn NAN og tåteflaske. Jeg var mildt sagt skuffa over meg selv, kroppen min og at jeg ikke kunne gi babyen vår den næringen jeg så gjerne ville gi han. Espen trøstet så godt han kunne, steriliserte tåteflasker, blandet NAN og matet etter beste evne.

Helomvending
Kvelden etter at vi kom hjem skjedde det imidlertid noe: puppene eksploderte! De ble sikkert 5 ganger så store som de pleier, steinharde og sykt vonde. At Vetle da var blitt vant til flaske og slett ikke var interessert i å jobbe for å få pupp, hjalp ikke akkurat. Over natten ble puppene røde, steinharde og betente. Det ble nok en natt med mye grining. En ting er fortvilelsen over ikke å ha melk, men når man så først har den og den ikke vil ut – hva gjør man da?

Dagen etter var det rett til helsestasjonen, der helsesøster tålmodig hjalp oss med å venne Vetle til å amme og jeg fikk en medisin mot tette melkeganger. Det var ikke behagelig å legge et barn mot betente, verkende og sprengende pupper, og det krevde ganske mye jobb, men til slutt løsnet det heldigvis.

Den første uka
Denne første uka hjemme har blitt brukt til å venne han av NAN og over på hel-amming, til å bli kjent med hverandre, få nye rutiner og ikke minst til masse hygge. Så langt går det veldig bra, og tross at keisersnittet gjør normalt vondt, har jeg det etter forholdene veldig, veldig bra.

Jeg er en av de som forbereder meg på det verste i de aller fleste tilfeller, og hadde derfor sett for meg hvor mye jobb det skulle bli med en liten en. Hvor lett denne ”jobben” med lite søvn, bleieskift, sprengende pupper, hormoner og babygråt blir utkonkurrert av alle de fantastiske små øyeblikkene og de store følelsene han vekker i meg hadde jeg ikke klart å forestille meg. Vi koser oss så mye!

PS. Barselhotellet på Ahus var overraskede dårlig på glutenfri og laktosefri mat. For ikke å snakke om lavFODMAP. Jeg tror aldri jeg har smakt kjipere glutenfritt brød. Heldigvis er det en Kiwi-butikk rett i nærheten, og når man allikevel får mye smertestillende som gjør magen forstoppet kan man faktisk unne seg å skeie litt ut for å veie opp. For min del ble det derfor litt yoghurter med laktose for å balansere det ut, men anbefaler andre å ta med både glutenfritt brød og andre nødløsninger (eller ring å bestill mat, feks sushi, som kan leveres til barselhotellet).

//Julia