Fin i farta og ganske satt ut på oppvåkningsrommet
I går hadde jeg koloskopi og det gikk overraskende lett. For en gangs skyld hadde jeg klart å tydelig presisere for legen hvor mye smertestillende jeg trengte og han tok meg på alvor. Han hadde lest seg tilbake i journalen min sett på de gangene koloskopien hadde gått smertefritt for seg med riktig dosering, og de gangene jeg hadde fått for lite, vred og vred meg og det til slutt ble vanskelig å gjennomføre for både dem og meg. Så i går satte han rett og slett en stor dose med intravenøst smertestillende og jeg rakk så vidt å si ”dette smaker funky” før jeg var helt ute. En times tid senere våknet jeg på oppvåkningsrommet. Espen, som hadde vært med hele veien, satt ved siden av meg og kunne fortelle at jeg hadde snøvlet, prøvd å si mye rart og at han synes det hele var ganske komisk. Han hadde til og med vært så elskverdig å filme noe av det – og det lover jeg dere at dere skal få slippe å se. Ganske komisk hvor mye jeg snøvler.
Koloskopien var irriterende nok fin. Jeg sier irriterende fordi det er frustrerende å føle sterke smerter i tarmen, oppleve at du må hyppigere og hyppigere på do og vite at dette er Crohns som er tilbake, når legen ikke kan se det samme på prøver.
Jeg har vært igjennom dette mange ganger før, og har heldigvis en lege som vet at min Crohns starter på utsiden av tarmveggen og deretter jobber seg inn mot slimhinnen i tarmen. Dette er ganske uvanlig, men forklarer hvorfor jeg opplever Crohns som aktiv lenge før det kan påvises. Dette har tidligere ført til at jeg har gått altfor lenge uten medisiner og i to runder har jeg gått ned over 20 kg i vekt før legene har kunne ”bevise” sykdommen gjennom prøver og skopier. Det vil jeg ikke igjennom igjen!
Sexy rumpe? Denne herlige buksa må man altså ha på seg under en koloskopi. Takk og lov for at man slipper å gjennom noen korridorer, men kan bli trillet fra rom til rum i en seng og under en stor dyne!
Så selv om koloskopien gikk fint, er jeg både litt skuffet over at den ikke var synlig og samtidig litt lettet for at sykdommen ikke har kommet så langt at den synes (det kjenner jeg jo selv og), eller at de ikke fant polypper, antydning til tarmkreft eller annet rusk. Neste på programmet er nå kapselskopi (man svelger et lite kamera i kapselform) for å se om det kan sitte betennelse høyere opp i tynntarmen eller spiserøret.
Håper dere ikke satte lussekattene i halsen av dette innlegget!
//Julia