Dette innlegget er et sammensurium av følelser.
Dette innlegget sitter det langt inne å dele.
Dette innlegget kunne jeg ønske jeg slapp å skrive.
Da jeg startet denne bloggen var jeg i en god fase av livet mitt med Crohn sykdom og irritabel tarm. Jeg ønsket å vise alle at man kan leve et godt liv tross mage- og tarmsykdommer, bryte noen tabuer og inspirere til et kosthold som var magevennlig. Og det føler jeg at jeg har gjort de siste årene – det har virkelig vært en stor glede for meg å dele både oppskrifter, innblikk i livet mitt og ikke minst hvor bra jeg har hatt det på lavFODMAP-dietten og at jeg hadde vunnet tilbake kontrollen over Crohns. Gjennom både bøkene mine, presseoppslag og bloggen følte jeg meg på en rosa sky. Jeg hadde klart å snu en drittsykdom til noe bra.
Men så kom den da. Nedturen. Medisiner jeg ikke lenger tåler. Oppbluss av Crohns. Legen som ikke vil forstå. Ikke gir meg rett medisin. Ikke hører på meg. Utmattelsen. Frustrasjonen. Doturene. Smertene som tar over alt. Flauheten over ikke lenger å ha kontroll.
Og når ting ikke lenger var så inspirerende, så bra, så stødig, ja så mistet jeg også stemmen min litt. Hva skulle jeg skrive nå? Jeg kunne ha skrevet et langt blogginnlegg om jeg natt til julaften satt på do i mange timer med sterke smerter og diaré, mens mannen min holdt rundt meg så jeg ikke skulle gå rett i gulvflisene om jeg besvimte. Jeg kunne skrevet et innlegg om at jeg bare klarte å spise en potet med litt saus på til julemiddag. Jeg kunne ha skrevet mange innlegg om hvor forbanna jeg er på den nye legen min som mener min type Crohns er så sjelden at han ikke tror det før han selv får sett det i fullt oppbluss. Eller et innlegg om regjeringens politikk som gjør at man ikke føler seg som noe annet enn en utgiftspost når man er kronisk syk. En utgiftspost som stadig får mindre penger å leve for og enda vanskeligere tilgang på de dyre og gode medisinene.
Men jeg er drit lei av å klage og sutre. Ja, jeg er faktisk ganske sliten av meg selv, av å være lei meg, av å være sinna. Jeg er er lei av alle gode råd som ikke virker og at folk ikke forstår. Jeg vil gjerne fortsette å inspirere, men hvordan gjør jeg det når det er jeg selv som trenger inspirasjon?
Jeg har tenkt mye på akkurat det i det siste, og jeg har kommet frem til en ting: jeg vil fortsette å skrive og jeg vil fortsette å dele. Jeg vil fortsette å lage mat som (selv om den går fort igjennom) både smaker bra og er magevennlig. Jeg vil fortsette å tegne tankene og følelsene mine. Jeg vil tørre å dele nedturene mine med dere og kanskje også “blåse ut litt” når ting virkelig kjennes urettferdig. For kanskje er ikke inspirasjon bare noe man finner i styrken av en frisk kropp, i gode dager og «picture-perfect» bilder.
Dette innlegget er ikke et sprudlende positivt innlegg om hvor bra det skal bli i det nye året eller en oppsummering av hvor bra det gamle året har vært. Tvert imot går jeg 2019 i møte med en viss uro og engstelse, - jeg har ingen kontroll. Jeg har ingen nyttårsforsetter, men jeg har noen ting jeg har lyst til og noen ting jeg har bestemt meg for at SKAL skje:
Jeg SKAL bli bedre. Noe annet er ikke et alternativ. Jeg skal finne en lege som forstår og en medisin som funker. Og det litt kjapt.
Jeg SKAL nyte de fantastiske folka jeg har rundt meg og ignorere de som tapper energi.
Jeg VIL satse mer på denne bloggen. Jeg vil dele både oppskrifter, familielivet mitt, hobbyprosjekter som inspirerer, ting som gjør meg glad selv på dårlige dager, men også nedturene: sykehusbesøk, undersøkelser og hvordan det går videre.
Jeg har en kropp som ikke samarbeider, men hodet mitt er fortsatt boblende kreativt og det SKAL jeg ikke miste.
Jeg håper dere vil fortsette å følge meg videre, for jeg VET at åpenhet om å ha det vanskelig i alle fall kan gjøre livet litt lettere.
//Julia