Lyskebrokk

Etter sommerferien fikk jeg akutt lyskebrokk og måtte opereres. Jeg har lenge tenkt på om jeg skulle fortelle dere hva som skjedde og i så fall hvordan jeg skulle ordlegge meg - og nå er det altså på tide å si det som det var. 

Not my first rodeo

Det er ikke første gangen jeg havner på sykehuset og mest sannsynlig heller ikke siste. Men denne gangen var allikevel opplevelsen ganske annerledes enn før, på både godt og vondt. 

Det startet som en helt vanlig dag. Jeg hadde vært på min nye jobb på dagen og var ganske sliten på kvelden. Det var tydeligvis sønnen min på 3 år også, som nektet å legge seg til tross for at han lå som en potetsekk på gulvet. Jeg bøyde meg ned for å løfte han - og dermed smalt det til i både ryggen og lysken samtidig. Jeg fikk så vondt at jeg ikke klarte å reise meg opp, men tenkte samtidig at dette kom til å gå over raskt. Jeg krabbet meg opp trappen og fikk lagt sønnen min med god hjelp av mannen min. 

Jeg holder ikke ut

Smertene gikk ikke over og dette var smerter av typen “jeg holder ikke ut”, så det var ikke annet å gjøre enn å krøke meg inn i taxien til bygdas lokale legevakt. Der skjønte ikke legen stort av hva dette kunne være - det var jo ikke typisk Crohns smerter, de satt for langt ned og var kommet veldig akutt. Han var bekymret for prolaps, blindtarmen, eller kanskje eggstokkene. Smertene strålte både oppover magen, ryggen og nedover låret. 

Jeg fikk morfin, uten særlig effekt, før ambulansen kom og kjørte meg videre til Ahus. Der ble jeg over natten, før jeg fikk ultralyd dagen etter og de fant (det de trodde var et lite) brokk i lysken. 

Redsel

De andre gangene jeg har vært innlagt på grunn av Crohns har jeg helt ærlig vært redd. For meg er Crohns en sykdom jeg ikke føler jeg har kontroll på - eller legene for den saks skyld. Crohns kan på være fra munnhulen til endetarmen hos meg, og dermed er det ikke så lett å få oversikt. Behandlingen kan også ta lang tid, og smertebildet kan dermed også være både uutholdelig og langvarig. Men det fine med brokket var derimot at smertene var veldig intense og så tydelig lokalisert at problemet bare hadde en løsning: det måtte opereres. 

Jeg ble på sykehuset i nesten en uke, og ble operert med kikhullsoperasjon på dag tre. Operasjonen, som skulle tatt 40 minutter, tok litt over 2 timer, siden brokket hadde viklet seg godt inn i arrvevet fra keisersnittet jeg tok for 3 år siden. Men alt i alt var operasjonen vellykket og det var noe befriende over å kunne løse et smertefullt problem så raskt. Dét var uvant for meg som lever med en kronisk sykdom. 

Kunsten å være syk

Å ligge på sykehus er aldri gøy og særlig ikke når man har dratt fra mann og barn om natten og vet at de må få en hektisk hverdag til å gå opp der hjemme. Jeg delte rom med en dame som snorket høyt eller snakket i mobiltelefonen natten lang. Etter mange sykehusinnleggelser og blodprøver er ikke blodårene mine særlig samarbeidsvillige lenger heller, så på 6 dager ble det 8 venefloner - og det er ikke digg å bli stukket så mange nåler i. Jeg hadde ikke annet enn det jeg kom med (men siden jeg skjønte hvor det bar hadde jeg heldigvis revet med meg en sekk med mac’en og øretelefoner - takk og pris!) og jeg klarte ikke å stå på bena. Så iført den sexy “sykehus-uniformen” med blå pysj og skjorte i størrelse XXL, med fett hår og lyst på alt annet enn den kjedelige maten de serverte, så ble jeg pent nødt til å holde senga. 

Men det sagt - jeg var ikke redd. Jeg følte meg ivaretatt- Det var for meg en utrolig stor endring fra tidligere sykehusinnlegg og var virkelig en stor forandring. Jeg klarte å blokkere ute både snorking fra side-damen, smerter (takk morfin) og dårlig samvittighet over de der hjemme. Jeg klarte å sove og hente meg inn.

En uke senere var jeg hjemme igjen og to uker etter var jeg tilbake på jobb. Nå har operasjonssåret og platen de la inn grodd fint og jeg merker lite til det hele. 

Så hvorfor har det tatt meg så lang tid å skrive om det?

På en måte følte jeg meg utrolig oppgitt over at jeg fikk brokk på toppen av en kronisk sykdom - og det rett etter at jeg starter i en ny jobb. Fin måte å vise at man er “stabil” liksom...Det var flaut og skamfullt og “typisk” min uflaks. 

Samtidig følte jeg at jeg har brukt denne bloggen til å klage over helse og ganske mye annet de siste årene og denne gangen ville jeg faktisk ikke det. Jeg er lei av å klage hele tiden. Jeg er lei av at helsen min alltid skal være så “suttrette”. Dette var ikke noen “big deal”, men noe som kan skje hvem som helst og som hadde en rask og konkret løsning. Med unntak av én uheldig episode (som jeg skal fortelle om i et eget innlegg) var oppholdet mitt på Ahus bra. Jeg ble tatt godt vare på, jeg fikk raskt den hjelpen jeg trengte og jeg fikk bli der til jeg selv var klar for å dra hjem. 

Men å skrive om helse og sykdom har ofte en negativ innpakning, og det er vanskelig å sette ordene riktig før man får det litt på avstand. Derfor har jeg ventet helt til nå. For nå som det har gått to måneder og jeg er frisk igjen, er det litt lettere å fortelle at det går bra. For det gikk bra!

//Julia