Jeg elsker å planlegge, forberede meg og vite hva som kommer. Skal jeg ut på reise har jeg en egen mappe med alle dokumenter jeg må trenge, jeg har forestilt meg reisen i hodet på forhånd og stiller gjerne opp på flyplassen flere timer før flyet skal gå.
Selv når det gjelder negative ting liker jeg å ha kontroll over hva som skal skje og hvordan. Skal jeg ta undersøkelser som koloskopi eller operasjoner leser jeg alt jeg kan komme over om dette for å forberede meg, for å vite. Det roer meg ned og gir meg en slags følelse av kontroll.
Men ting går ikke alltid etter planen. Særlig ikke når du har en kronisk sykdom. I går hadde jeg time for MR av tynntarmen på sykehuset. Jeg hadde planlagt det hele på forhånd: jeg skulle ta toget 07.50, være på Lovisenberg for å ta blodprøver kl.08.45 og være ute i god tid til MR undersøkelsen kl.09.20. Deretter skulle min venninne Astri, hente meg og kjøre meg hjem etter undersøkelsen. Men sånn gikk det altså ikke…
Etter en slitsom natt der jeg våknet flere ganger, var kvalm og hadde halsbrann stod jeg opp trøtt og sliten et kvarter før vekkerklokken ringte. Jeg gikk på do og tenkte at dagens ”hoved business" var unnagjort. Siden jeg skulle faste før undersøkelsen og drikke store mengder vann, helte jeg i meg en halv liter vann før jeg gjorde meg klar for å dra. Men i det jeg gikk ut døra kjente jeg det: magen gjorde opprør.
-Dette går fint, tenkte jeg, - det gir seg. Jeg gikk ned til togstasjonen. Magen ble verre. -Toget kommer om 3 minutter, tenkte jeg, - det er bare å holde ut og løpe rett inn på toalettet på toget. Men toget var forsinket. Først fem minutter, så ti minutter og for hvert minutt som gikk jo større ble smertene i magen og presset der bak. Til slutt var det bare å ta sats å løpe hjemover.
Jeg rakk så vidt frem hjemme før det var for sent og da både to og tre runder på do var overstått var jeg både utmattet, skuffa og fortvilet over ikke å ha rukket toget. Som en trooper kjørte Espen meg til Lillestrøm der jeg traff Astri som var klar for å kjøre meg videre til Lovisenberg, så fort hun bare kunne. Dessverre var det ikke sjans til å rekke frem til tiden, så jeg ringte for å gi beskjed om at jeg ville bli litt forsinket. Desverre fikk jeg beskjed om at de hadde en fullbooket dag og ikke hadde tid til å vente på meg.
Så i stedet for Lovisenberg og MR ble det frokost og shopping på IKEA, før Astri kjørte meg hjem igjen og jeg kollapset i sofaen. Jeg hater når planer går i vasken. Virkelig. Men jeg elsker når venner og familie stiller opp for å gjøre dagen bedre.
// Julia