I går tråkket Espen på en bie. Ok, no big deal tenker du kanskje – og vi tenkte det samme. Espen har både vepse- og bieallergi, men siden det ikke slo ut med en gang tenkte både han og jeg at dette gikk bra.
I løpet av natten fikk han ikke sove, han hadde vondt flere steder og i dag morges hadde han opp mot 38 i feber. Ingen krise, men nok til at mannen som aldri er syk måtte ringe å si at han ikke kom på jobb. Tross strålende sol og deilig sommer ute har han holdt seg innendørs i senga i dag og tar det helt med ro.
Rollefordelig
Dette er heldigvis ikke et innlegg om hvor ille det kan gå for folk med vepse- og bieallergi, for det virker så langt som at dette kommer til å gå helt bra, bare han får slappet litt av og la giften gjøre seg ferdig. Derimot er det et innlegg over rollefordeling – den syke og den friske, pasienten og omsorgspersonen. Det er nemlig ikke alltid like lett å ha den ene eller den andre rollen, og måten man takler det på er ytterst forskjellig fra person til person.
Dette er den andre gangen i løpet av de 2,5 årene jeg har vært sammen med Espen at jeg ser han syk. Den første gangen var på bryllupsdagen vår. Vi hadde stresset som verst var i tiden før bryllupet, så dagen før var vi begge både slitene og forkjøla. Når den store dagen så kom var vi helt i svime begge to, men Espen klarte heldigvis å bli fin i formen ved å drikke hjemmebrygga øl. Eller kanskje han heller fortrengte hvor dårlig form han var i, når jeg tenker etter…. Jeg fikk ikke ned en eneste matbit, magen slo seg selvsagt vrang og etter en krise-tur på do fant jeg det best å holde meg unna all den gode maten. Da fikk jeg i hvert fall nytt kvelden!
Dette er altså første gangen Espen er ordentlig sengeliggende så lenge jeg har kjent han (jeg teller ikke med fyllesyke) og jeg må innrømme at det er en uvant situasjon. Jeg er jo vant til å være den som er syk, den som vil ha omsorg og trøst, og som trenger å klage og sutre. Espen er den som passer på, ordner opp og blir med til legen når det trengs.
Plutselig har rollene snudd seg, jeg er jo faktisk friskere enn jeg har vært siden vi traff hverandre. Jeg føler meg litt som bambi på glattisen når han er den syke og jeg den friske. Jeg får lyst til å gjøre alt det jeg selv vil at noen skal gjøre for meg når jeg er dårlig, men Espen vil helst ligge alene, ha det stille rundt seg og ikke høre på maset mitt om å ta tempen, ta paracet, allergipille, - hva vil du ha å spise?, - skal vi se på tv sammen?, - bør vi dra til legen?, bla bla bla. Og jeg forstår han jo, alle reagere helt ulikt på å være den syke.
Drama-queen
Et biestikk kan selvsagt være alvorlig, og som den bekymrede personen jeg er overdriver jeg nok alvoret en del. Jeg tenker alltid ”worst case scenario” og vil aller helst få alt sjekket av lege med en gang. Men Espen derimot, er så å si aldri syk, og dermed også svært lite bekymret. -Dette order seg, sier han, - bare la meg slappe av en dag. Men jeg klarer ikke helt å la han slappe av, jeg vil gi han kose-overdose, gjøre han glad, få han til å smile, finne en måte han kan få det bedre på, ja aller helst vil jeg gjøre han frisk!
Kanskje er det mange år med mageplager som har gjort meg bekymret for hver minste ting, særlig når det gjelder andre? Kanskje er det det å vite hvor skjørt livet kan være som gjør meg livredd for at de jeg er glad i skal ha det vondt? Kanskje er det bare sånn jeg er?
Å være der (med øl/blomster)
Når alt kommer til alt må jeg bare tenke at det viktigste for meg, når jeg er syk, er å vite at det er noen der. At jeg kan rope på noen om jeg ønsker det, og få være i fred når jeg ønsker det. Det er det jeg enklest kan gi tilbake til andre.
Også tror jeg ikke det var så dumt å kjøpe inn en fancy dyr øl til han som nå står i kjøleskapet og venter på at han blir bedre. Øl er tross alt guttas versjon av vakker blomsterbukett.
Ps. Ingen grunn til bekymring over Espens helse - jeg følger godt med og han synes helt sikkert ikke at jeg blir mindre irriternede som skriver blogginlegg om dette. :)
// Julia